top of page

Resonans

Ordet resonans stammer fra det latinske ordet «Resonare» som betyr “gjenlyde“ eller “samvibrere”. Hvis to legemer er i resonans så kan de også kommunisere gjennom resonans (Hunt & Schooler, 2019).

Resonans er sansen som brukes i intensjonsmetoden. Med denne sansen kan mennesker som er helt fremmede for hverandre intuitivt føle og uttrykke den andres såreste opplevelser og følelser. Hvordan er det mulig?

Man kan kalle det intuisjon. Eller magefølelse. Vi mennesker bruker det underbevisst hver dag for å navigere og kommunisere med hverandre. Har du noen gang kommet inn på et venterom og kjent at oj, her var det spent? Eller at en venn kommer med en innrømmelse og du tenker at det visste du jo egentlig? Eller hvordan du kan treffe et helt fremmed menneske og tenkt fra første sekund, dette er et menneske jeg liker. Eller omvendt, dette mennesket liker jeg ikke. Det ligger mer informasjon rundt oss enn det som er synelig og hørbart.

Det foregår forskning på fenomenet, men inntil videre har ingen helt klart å bevise hvordan det helt i detalj fungerer, men at det beviselig fungerer. Det finnes teorier om speilnevroner, psykiske felt og forsøk i sosial vitenskap som viser at vi mennekser kan indusere våre egne følelser i andre, men jeg skal ikke gå i detalj på dette her.

Hva skal vi mennesker med denne sansen/egenskapen?

I begynnelsen av livet er et lite barn ikke i stand til å opprettholde seg selv, og det er avhengig av en tilknytningsperson som tar seg av dets behov, som betyr næring, trygghet og følelsesmessig tilknytning (Bowlby, 1969). Babyen kan imitere bevegelser og ansiktsuttrykk, gjengjelde kjærlig hengivenhet og initiere andre former for ikke-verbal kontakt med sin tilknytningsperson (Bauer, 2014). Gjennom denne resonansformen for kommunikasjon med dens tilknytningspersoner, spesielt moren, utvikler babyen en følelse av hva som er «meg selv». Når babyen opplever at dets handlinger har en effekt på andre og mottar en resonansreaksjon, utvikler babyen sakte et skille mellom hva som er «jeg» og hva som er «deg». En mor som er i sunn kontakt (resonans) med sin baby vil kunne ense hva babyen trenger selv om den ikke kan gi uttrykk for det i mangelen av språk. Scenariet babyen som gråter og mor som vet hva spesifikt den trenger, er kjent.

Så dette er teorien, at resonans er en kommunikasjonsform mellom foster/baby og omsorgspersoner, men vi bærer det med oss videre i livet og bruker sansen underbevisst i det daglige, som input til følelser, tanker og f.eks. beslutninger.

Resonans kan ikke forutsis, kontrolleres eller manipuleres. Informasjon som er formidlet i resonans er en autonom og idiosynkratisk måte å uttrykke seg (Rosa, 2016). Man kan ikke manipulere eller lure noen til å resonere en bestemt følelse. Da vil resonansen forsvinne.

Resonans mellom to personer oppmuntres gjennom empati og aksept for hvem den andre personen er og for hva hun/han gjør. Implisitt å føle, tenke og oppleve hva resonanspartneren kommuniserer uten å prøve å endre det er den reneste formen for resonans. Enhver kognitiv forstyrrelse i form av evaluering, dømmekraft, tanke eller diagnose kompromitterer den terapeutiske effekten. Så snart resonanspersonen begynner å tenke på hva de skal gjøre eller si, eller så snart de gjetter hva som kan ha skjedd i løpet av klientens liv, forlater de resonansen og forvrenger selvmøtet. Kognitiv evaluering og diagnose kan da muligens føre til en feil analyse og feilforstått intervensjon fra psykoterapeut. IoPT-terapeuter må være klar over denne risikoen.

I et IOPT selvmøte så vil alltid resonansen finne de traumatiske minnene eller deler tilknyttet opplevelsene. Jeg har lurt på hvorfor dette er tilfelle. Hvorfor resonerer man ikke med andre deler av klienten, f.eks.lykkelige minner? Først og fremst tror jeg rammen for et selvmøte og intensjonen spiller inn. Klienten er her med en viss intensjon og det blir da også fokus. En tilleggsteori jeg har er at ettersom resonans i utgangspunktet er en sans for å sikre tilknytning og dermed overlevelse for et foster/barn, så vil det også være temaer relatert til tilknytning resonansen lukter seg fram til når man bevisst tar det i bruk som voksen, slik vi gjør under selvmøter. Resonans er som en vakt som skal passe på at tilknytningen oppstår og da er det for meg rimelig å anta at den målretter seg mot punktene der tilknytningen har vært opplevd som utilstrekkelig også.

Deler av teksten er hentet fra Niklas Muller sin masteroppgave «Using Resonance as a Therapeutic Technique. Assessing the Accuracy of Resonance and the Impact of the Identity-Oriented Psychotrauma Theory (IoPT) in an Online Setting».

Øvrige referanser:

  • Bauer, J. (2014). Motivation, Empathy, Aggression: How Neurobiology Adds to Our Understanding of the Psyche. Dynamische Psychatrie, 1(01), 2014.

  • Bowlby, J. (1969). Attachment and loss (Vol. 1: Attachment). Basic Books.

  • Hunt, T., & Schooler, J. W. (2019). The easy part of the hard problem: a resonance theory of consciousness. Frontiers in human neuroscience, 378. doi.org/10.3389/fnhum.2019.00378

  • Rosa, H. (2016). Resonanz: Eine Soziologie der Weltbeziehung. Suhrkamp verlag

Soloppgang over fjell
bottom of page