Identifikasjon
Identifikasjon er et fagbegrep vi bruker i IOPT.
Teoretisk framstilling
"Symbiotisk innvikling betyr ut av frykt å klamre seg til noen som gjør en redd. Ut fra et komplekst sammenblandet forhold mellom frykt og kjærlighet, er man redd for å miste et menneske som samtidig gjør en redd. Den symbiotiske innviklingen er resultat av et barns forgjeves forsøk på å opp en sikker tilknytning til sine traumatiserte foreldre. I stedet for å utvikle sin egen identitet, blir barnet lik sin traumatiserte overgriper, lever i dens traumefølelser og kopier overlevelsesstrategier."
Hentet fra boken «Traumer, frykt og kjærlighet» av Dr Franz Ruppert.
Slik oppstår en identifikasjon. Når tilknytningen ikke fungerer så vil barnet prøve å «forstå» sin overgriper ved å ta inn over seg sin overgripers psyke. Det har ikke noe valg. I så måte må mekanismen Identifikasjon kategoriseres som et overlevelsesmønster som prøver å løse et problem. Men følgene vil være at barnets psyke bære deler av et annets psyke som gjør det umulig for barnet å fullt ut kjenne sin egen identitet. Identifikasjonen vil bæres livet ut med mindre den identifiseres og behandles. Det å bære på identifikasjon er belastende og kan være forvirrende. Det skaper en indre friksjon å fullt og helt tro at man er noe man ikke er. Det er som å bære andres baggasje uten å være klar over det.
I praksis
Jeg skal prøve å beskrive hvordan en identifikasjon utarter seg i et selvmøte og hvordan vi typisk handler når det framtrer.
Om det er et 1-1 selvmøte hvor klienten selv går i resonans med egne deler, eller om det er et gruppe-selvmøte hvor andre går i resonans for klienten, så kan det oppstå en situasjon hvor klient ikke kjenner igjen informasjonen som leveres gjennom resonansen. Det kan være flere grunner til det. I gruppe-selvmøte kan det være sammenblanding av ting fra resonanspersonens egen psyke eller det kan være fra en tid før det klient kan huske tilbake til og dermed ikke kjenner igjen siden det ikke finnes tilgjengelige minner (men ofte vil klient kjenne i seg om det resonansen forteller kan være sant eller ikke, til tross for manglende minner). Eller det kan være tegn på identifikasjon. Et tilleggsmoment som tilfører sikker forståelse om at det faktisk er en identifikasjon er at klient sier «Jeg gjenkjenner dette i et annet menneske». At den informasjonen resonansen leverer kan være følelser, holdninger eller identitetstrekk som passer et annet menneske som står/har stått klient nær eller er del av familiens generasjonsrekke (IOPT regnes å detektere traumebindinger over 4 generasjoner, mer om dette i eget blogg-innlegg). Ofte er det mor eller far som gjenkjennes, eller annen person som har utsatt klienten for opplevelser som kan definere denne personen som «traume-overgriper». Et annet moment som tilfører sikker forståelse er hvis en av resonanspersonene gir uttrykk for å føle å ha et annet kjønn enn det klienten har.
Når identifikasjonen er avdekket så er det vanlig i gruppe-sammenheng at klient ønsker en egen person til å gå i resonans med identifikasjonen. Vi eksempelvis omtaler det som at vi «tar inn mamma». Når denne resonanspersonen representerer personen klienten er identifisert med inn i selvmøtet, så vil det som regel skape en del bevegelse i feltet. Det vil som regel oppstå følelser i klienten som sier noe om hvordan hun/han forholder seg psykisk til identifikasjonen:
-
«Jeg klarer meg fint uten det mennesket» kan være tegn på falsk autonomi, særlig hvis dette var et menneske som klienten en gang i tiden faktisk var avhengig av.
-
Klient uttaler sterk kjærlighet eller hat mot personen identifikasjonen representerer. Kjærlighet og hat er i dette tilfellet to sider av samme mynt og intensiteten i følelsene forteller noe om i hvilken grad klienten er bundet til identifikasjonen.
De som resonerer klientens deler vil også ofte reagere når en resonans for identifikasjonen settes inn i selvmøte. Noen blir redde, noen blir sinte, noen ønsker å fjerne seg fra selvmøtet. Poenget er at denne bevegelsen skaper rom for klienten til å begynne og fri seg fra identifikasjonen. Bare ved at klient går i dialog med sine egne deler og trygger de og viser sin sanne identitet og intensjon, så kan behovet for å opprettholde identifikasjonen i klientens psyke forbigå. Rent praktisk i selvmøtet kan det oppleves ved at alle deler får en ny «verdensforståelse» og følelser og bevegelser i feltet legger seg. Eller at resonanspersonen som resonerer identifikasjonen sier «her har ikke jeg noe mer å gjøre, jeg er forløst».
